De satte seg på flyet. 7 spillere, en oppkvinne. Og: Bandits svar på Forrest Gump.
En målvakt, to backer og fem løpere. Den siste backen var på vei fra Sveits i en svart kabriolet.
Mye gikk galt fra start. På Værnes. Flyvninger ble kansellert, folk ble satt på standby. Laget var spredt for alle vinder et halvt døgn før turneringen skulle starte i Dordrecht i Nederland.
Vareopptelling sent fredag viste at hele troppen forunderlig nok var på plass.

Frokost-sjokk

Det var en sulten og årvåken gjeng som inntok frokostsalen i åttetiden lørdag morgen. Katastrofe! Hotellet hadde bestemt at de kun skal ha plantebasert mat. Bandittene kikket forundret og meget skeptiske på pølse, bacon og roastbiff uten et gram kjøtt i seg. De spiste et egg, et rundstykke og dro til McDonalds for å døyve sjokket.

Bandits from the north

Etter det så ikke bandittene seg tilbake. Lag etter lag ble feid av isen. Fat Dudes, Warriors, Froggies, Level Zero Heroes, Jayhawks og hva de nå het alle sammen. Ingen greide å stå imot lekende «Bandits from the north». Målvakt Martin hadde i perioder så lite å gjøre at han kunne fått innvilget arbeidsledighetstrygd. Men han sov aldri, og grep inn de gangene en ensom svale fra motstander prøvde seg. Aggressive løpere (Andreas, Eirik, Thomas, Kristian og Øyvind) og solid backspill (Dirk, Marius og Raymonds) hele veien. I kamp etter kamp.
Folk strømmet til. Ryktet spredte seg til Rotterdam og Amsterdam. Folk valfartet til Ijsbaan Dordrecht for å se Bandits i sort og gull underholde. Og de fikk valuta for pengene, for her var det karer som ga alt. Knekte fingre og et par antydninger til strekkskader kunne ikke stanse dem.
«Fourfinger Lakeman» spilte tidvis med en hånd. På benken stod Jonas, vår egen Forrest Gump, med skinne på kneet og filmet, analyserte og kom med ferdig taktikk til hvert oppgjør. Oppkvinne Anne Grethe sørget for mat, drikke og alt annet spillerne ikke rådde med.

Kjeks i Sahara

Fire kamper lørdag, på is tregere en Mariekjeks i Sahara, kostet. Hollendere, tyskere, franskmenn, belgiere, engelskmenn, dansker og amerikanere stilte med med 15-20 mann. De kunne ha stilt med et regiment uten at det ville ha hjulpet. En håndfull gjeng fra Brundalen Bandits viste at de hører hjemme helt i toppen av europeisk veteranhockey.
Finalebilletten ble sikret allerede lørdag.

Ga Kekse en lekse

Etter siste kampen i puljespillet søndag, var det klart for finale. På motsatt side stod Kølner Kekse, med en snittalder 300 år under rutinerte banditter. Det betød ingen ting da Bandits entret arenaen. På nyvannet is tok Bandits som vanlig kommandoen.
Og det var JBL Flip Fiva, som åpnet ballet med et raid der Kekse-keeperen ble fintet i alle himmelretninger før pucken lå i nettet. Hadde ikke Holland vært så flatt og oversiktlig, ville målvakten aldri funnet tilbake til hallen.

Ville tilstander

Tyskerne ga alt de hadde i jaget etter utligning, men da Raimonds The Slapshot Robats fyrte av fra blålinja og gummiskiva føk inn i krysset var mye gjort. Kekse fikk en redusering, men det holdt rett og slett ikke.
Bandittene gikk ubeseiret gjennom turneringen Heavy Hitters Cup. Til trampeklapp fra publikum fikk primus motor Presthus overrakt pokalen. Så måtte bandittene løpe i garderoben for å komme unna folkemengden som ville ha trøyer, køller og det meste av Bandits-effekter.
Bussturen fra Dordrecht til Schiphol ble en parade av dimensjoner. Folk stod langs veikanten og den nye Bandits-sangen til Leinski ble sunget av full hals. Det ryktes at den er på vei inn på hitlistene på nederlandske Radio 538.
Gjengen kom seg på flyet etter en relativt grei innsjekk på Schiphol.
Inne i terminalen på Værnes var narkotikahunden tre ganger borte og snuste på #4.
Den hadde tydeligvis ikke kjent lukten av gull før.

Bandit #10 kjører nesen i vantet før han angriper isflata med tennene. Det er nok en sen kveld i Leangen Arena. Veteran sluttspill. Ligaen som er endestasjonen for norske hockeyspillere.

Her frigjøres de siste drømmene ute på isen. Her fyres de siste glosene av i garderoben. Her påføres de siste skavankene før man blir sendt ut i en mindre fysisk krevende tilværelse.

10 blir liggende lenge. Leeeenge. Hvor er lege? Hvor er fysio? Hvor er båre? Finnes det i det minste en oppmann? På tribunen er det helt stille, for der er det ikke folk.

Sekreteriatet forsøker å muntre opp med en noenlunde jovial låt. Dommeren begynner å skrape sammen blod på isen og hiver det inn i målet.

Omsider kommer #10 seg opp, noe lav i stilen, men det er han jo vanligvis. Det sies at han en gang var så lav at han gikk igjennom isen og ødela skøytene på kjøleanlegget som finnes der nede. Om det er sant? I denne ligaen er alt sant!

Okei. Han tusler bort til benken og kan vise frem et kutt i nesa mens han sjekker tanngarden.

Har vi strips? Har vi plaster? Bomull? Nei.

Det som finnes av lagledelse tar et kjapt møte og stokker om rekkene, mens den skadde tar turen til garderoben for å få remøblert ansiktet.

Han kommer tilbake med en selvsnekra løsning av papir og tjerrateip over nesa. Tennene er dyttet på plass i noenlunde riktig rekkefølge.

Det er ennå igjen en og en halv periode. Fyren burde vært selvskreven helsearbeider på St, Olav avdeling akutten. For dette fungerer veldig bra. Plastringa sitter og kampen kan fullføres.

Brundalen Bandits slår til slutt Astor DreamTeam 8-1, etter perioderesultat 4-0 og 4-1. Etter kampen er #10 Rønnis like blid – som han stort sett alltid er. Kanskje noe mer sidleppa på grunn av hevelse bak bart og skjegg. Det ble spekulert i hva som egentlig skjedde bak mål der tidlig i 1. perioden.

Var det en takling, eller var det selvforskyldt? Ingen klar fasit, men det antydes at det var to Bandits-spillere involvert. Dommerne takket for kampen, men lurte nok på hvordan det var mulig å skape sånt show ut av så lite.

Torsdag kveld er det ny økt for veteranene. Trening.

To kamper gjenstår for Bandits i sluttspillet. Deretter venter en internasjonal turnering i Mai. Så er det trening på sommeris, en kort sommerferie fylt av individuell grunntrening før det plutselig er seriestart i en ny sesong.

For, som de sier I Hakkebakkeskogen, «the show must og on».

Bandits mot Astor Dream Team. Nærmere midnatt onsdag kveld. Alle burde ha lagt seg. De fleste hadde nok gjort det, for på tribunen var det tynt med folk. Men en håndfull hadde møtt opp for å se denne spektakulære hockeykampen i sluttspillet for veteraner i sesongen 25/26.

De fikk valuta for pengene de aldri hadde betalt. For her var det to dream teams ute på isen. Bandittene så egne målvakter overalt – i begge mål, i sekretariatet (eller var det i forrige kamp?) og på tribunen.

Keepersjokk

Bandits var rett og slett rystet. Hadde ikke en jækel gravd over vannledningen i Tungavegen, kunne de helt ei bøtte kaldt vann over hodet. Spillere med dobbeltsyn og tunnelsyn fikk ikke hull på egen keeper i motstandernes mål!

Kjente han dem for godt? Hadde han ladet opp og så lånt seg ut for å senke sine lagkamerater og avlyse hele påskefeiringen for dem?

Back in business

Nesten halve første periode var forbi, og folket på tribunen vurderte om de kunne få med seg Kveldsnytt, da en av Bandits-backene fant ut at det var nok og satte kampens første scoring på egen hånd.

Det måtte være den backen med noe svakt treningsoppmøte, og dermed litt ukjent i stilen for Bandits-målvakten med gjesteopptreden i Dream Team-buret.

Uansett: Det er i kamp det gjelder, og da kan trening være trening.

Backen med det solide skuddet vekket bandittene, og til pause viste måltavla 6–0.

Rådyr, veteraner og oldiser

Det etter en dramatisk slutt på første periode. Bak denne hendelsen ligger et rekkeoppsett med rådyrrekka, juniorveteraner og ekte veteraner. En av oldisene burde vært i seng for lenge siden, og i halvsøvne ble skiftet noe langt. I drømmeland satte han inn 6–0. Dette til stor fortvilelse for vingen i rådyrrekka, som egentlig skulle vært på banen og stått der gamlefar stod.

Tendenser til storhet

Kanskje var det dette som for alvor skulle rive førstekjeden ut av drømmeland og rådvillheten i hodene deres. Etter pause ble det nemlig vist tendenser til storhet, med lekent spill og vakre mål.

Spesielt målet mot slutten av kampen, der pucken gikk i høy hastighet mellom Bandits-spillerne. Jeg tror jaggu pucken danset tre–fire ganger rundt motstandernes mål før gummiskiva ble puttet i åpent mål. Overraskende våkent gjort akkurat denne kvelden. Der og da gjorde ikke veteranene skam på Ungdomshallen i bygget på Leangen.

Verdens tøffeste liga

Til slutt en solid seier. Takk til bandittene, som på en kveld full av usikkerhetsmomenter greide å beholde fatningen og levere varene. Det er på slike kvelder idrett blir noe mer enn bare idrett.

Og da gjengen tuslet inn i garderoben, var det jammen både varmt og kaldt vann i dusjen. Da var alt om dobbeltsyn, måltyver og det faktum at det bare var seks timer til vekkerklokka skulle ringe, glemt.

Oppe fra tribunen kunne man høre publikum synge på den velkjente sangen: Nå går de gamle hjem.

Kvelden etter er den samme gjengen på trening igjen. Til samme tid: 22–23. Ikke rart dette blir sett på som en av verdens tøffeste ligaer.

Lysene var slukket over isflata. Kvelden i ferd med å gå over i natt. Han hadde kommet sent til ishallen denne kvelden. Svensken. Fra Skåne. Nå skulle han hjem. Kanskje finne frem en bayer og bare nyte.
Han kom for sent. Altfor sent. Publikum hadde knapt sluttet å klage på køene i kiosken før beskjeden kom over høyttaleranlegget: Svensken fra Skåne var endelig i hallen. Med skøytene halvveis knytt, et skrått smil og den karakteristiske skånske roen, gled han utpå isen som om tiden og tidspunkt for oppmøte kun var et forslag fra en eller annen han ikke brydde seg stort om.
Da kampen var over, var det ingen som snakket om forsinkelsen lenger. I dette oppgjøret ble den medfødte evnen til å komme sent, eller sen ankomst foran mål hedret med sedvanlige svake forsøk på humor inne i garderoben.
Timingen var bare perfekt denne kvelden. Folk fra Skåne er kjent for å ta ting i sitt eget tempo. Ikke trege – bare urokkelig rolige. De stresser ikke. De lar verden løpe litt rundt seg før de bestemmer seg for å gripe inn. Og når de først gjør det, gjør de det ordentlig.
Nettopp derfor var han på plass foran mål, akkurat i tide til å sette tre pucker i kassa.
I garderoben nikket lagkameratene anerkjennende. Treneren lo og ristet på hodet. Publikum hadde reist seg. Det var et par stykker der. De reiste seg ikke for svenskens prestasjoner. De gikk hjem. Lenge før svensken startet sitt show i 2. periode.
Den første perioden var brukt til å få varmen i kroppen denne iskalde januar-kvelden. Bandits-liraren kjente på isen og så an motstanderen: Astor DreamTeam.
For dette var en av de kampene man husker: Ikke fordi alt var perfekt fra start, men fordi én mann nektet å la klokka definere kvelden.
Sent ute. Tidlig ferdig. Tre mål senere var det ingen tvil: Svensken fra Skåne eide isen
Med tre mål i hanskene ble det en stor kveld for svensken.
Bandits dro hjem en 14-2-seier, og det må nevnes at banditter med nummer 21 og 95 på ryggen leverte henholdsvis åtte og ni poeng. Fem spiller satte to scoringer hver.
Men dessverre helt i skyggen av kveldens mann i Leangen ishall.
Som folk fra Skåne ville uttalt: Han gör mål när de behövs, den pågen.
I skrivende stund topper Bandits tabellen, men nummer to har et par kamper mindre spilt. Det blir et race i avslutningen av sesongen. Men se opp alle motstandere: Pojken fra Skåne vil jakte mål hele vägen in i kaklet!

Forrige sesong endte med seriegull – og i år markerer vi det på en måte som virkelig synes. Etter flere år i svart og oransje tar Brundalen Bandits nå steget videre med en helt ny hjemmedrakt i svart og gull. Det er et friskere, tydeligere og mer gjennomført uttrykk som passer godt til både ambisjonene og utviklingen laget har hatt.

Gullfargen er ny av året og er valgt nettopp fordi den symboliserer det vi oppnådde i fjor, men også hvor vi vil videre. I gulfargen finner du en subtil rød aksent, som ligger inni selve gulfargen. Den er inspirert av Trondheim Ishockeyklubb og fungerer som en liten, respektfull referanse til hockeymiljøet vi er en del av – uten å ta over helhetsuttrykket.

Drakta er strammet opp med renere linjer og et mer moderne preg, samtidig som den bevarer den robuste Bandits-følelsen. Resultatet er en drakt som både ser mer profesjonell ut og føles bedre å spille i.

Spillerne har allerede hatt den på i kamp, og tilbakemeldingene er tydelige: Det føles som en oppgradering. En drakt som gir både stolthet og litt ekstra trøkk når vi går ut på isen.

Dette handler likevel om mer enn farger og snitt. Den nye drakta markerer starten på et nytt kapittel for Bandits – et lag som løfter sammen, vokser sammen og representerer Brundalen med stolthet. Den er symbolet på fjorårets innsats, men også et tydelig signal om hvor vi vil videre.

Nå er vi klare for en ny sesong i svart og gull. Samme lag, samme glød – men med et uttrykk som tar oss et steg videre.

Ses på isen! ???